Студент - медик в Таллинне знакомится с молодой эстонкой. Между ними вспыхивает страстная любовь. Однако катастрофа парома "Эстония" разлучает их, как казалось навсегда. Но их любовь оказывается сильнее смерти.
En medisinstudent i Tallinn moter en ung estisk kvinne. Lidenskapelig kjaerlighet blusser opp mellom dem. Imidlertid skiller katastrofen med fergen "Estonia" dem, slik det virket for alltid. Men kjaerligheten deres viser seg a vaere sterkere enn doden.
Mine kjaere norske lesere! Jeg er lege i ultralyddiagnostikk og samtidig forfatter fra Armenia. Da jeg skrev denne kjaerlighetshistorien, skjonte jeg at jeg matte gi nordmennene muligheten til a lese den. I romanen heter heltinnen det norske navnet Svan og den norske svanen er hennes kjaerlighets talisman gjennom hele romanen. Jeg har selv to ganger besokt ditt fantastiske land – jeg beundret de fantastiske fjordene pa et havcruise. Jeg likte spesielt byene Bergen og Alesund. Tilgi meg for den uredigerte teksten som er elektronisk oversatt til norsk. Dessverre klarte jeg ikke a redigere den ordentlig, men jeg lover at jeg skal laere meg norsk og neste roman vil vaere mye mer tilgjengelig for deg. Jeg haper imidlertid virkelig at du kan fole kjaerlighetens kraft i denne romanen, samt min store kjaerlighet til Norge. PS – denne romanen i elektronisk oversettelse til estisk, ogsa uredigert, var veldig populaer blant leserne i Estland.
Na, for a reise til Estland, trenger du et Schengen-visum. Og i sovjettiden var det ett land uten grenser og barrierer, og for a komme til Tallinn var det nok a komme til Moskva (hovedstaden i USSR), ta tog eller fly pa vei til hovedstaden i Sovjet-Estland, og selv da ble antatt at du var i utlandet.
Vi mottes pa Fox Nora restaurant. Vi har hort om dette originale Tallinn-etablissementet i lang tid. Det la i kjelleren i et middelalderhus, naer det beromte Wana Thomas Tower. Alt her var gjennomsyret av middelalderens Baltikum: steinvegger, flimrende stearinlys, retter med overflod av kjott, servitriser i nasjonale klaer – alt dette skapte en hyggelig og koselig atmosfaere. Etter et par glass vin slappet vi av, og da den muntre musikken begynte, dro mange av oss for a danse.
Hilsener pa estisk ble hort overalt:
– Tere (Hei)
– Tere khomigut, – lod som svar.
Plutselig, midt i denne estiske polyfonien, horte jeg:
– Hvorfor danser du ikke? Har du det ikke goy?
Jeg snudde meg og i lyset av lysene kunne jeg skimte en ung dame med smale briller og langt rodt har. Hun snakket veldig flytende russisk, noe som ikke var typisk for den lokale ungdommen, men hennes korrekte russiske hadde ogsa en baltisk aksent, behagelig for oret mitt.
– Kjeder du deg? Kom igjen, jeg skal muntre deg opp.Jeg kunne absolutt ikke avsla en slik invitasjon.
– Nar damer inviterer herrer, kan ikke herrer forbli likegyldige, – svarte jeg og vi gikk for a danse.
Men veldig snart ble den raske musikken til en langsom romantisk melodi, og na omfavnet vi oss og begynte a fremfore tango. Det flammende rode haret hennes utstralede en subtil duft av deilig sjampo ispedd duften av en ren kropp som nettopp hadde kommet ut av dusjen.
– Hva heter du?
Vel, siden vi er sa naerme at vi lukter gjensidige lukter, sa er det pa tide a bli kjent med hverandre.
– Jeg heter Svana.
– For et interessant navn. Helt ukjent for meg.
– Det er veldig sjeldent og pa ingen mate estisk.
– Og hva?
– Norsk.
– Du overrasker meg! Hvor fikk estlenderen det norske navnet fra? Og hva betyr det?
– A, det er en lang historie. Bedre si meg hva du heter?
– Navnet mitt er ogsa uvanlig, allerede for oret ditt.
– Ingenting, ingenting. Snakke. Jeg er kapabel. Jeg tar den.
– Jeg heter Harutyun.
– Hores originalt ut!
– Det er ekte armensk
– Absolutt ikke norsk.
– Og ikke estisk.
Vi begynte a le sammen og jeg skjonte at bekjentskapet fant sted.
– Hor, Harutyun! La oss sette oss ved bordet vart, og samtidig snakker vi om navnene vare.
Det ble sagt sa naturlig at jeg ikke turte a takke nei til mitt nye bekjentskap.
Vi kom til et bord der to voksne allerede satt – en mann og en kvinne.
– Mot! Dette er foreldrene mine. Far heter Alexander, og mor heter Ingrid. Mamma, pappa er Harutyun. Vi har nettopp mott ham.
– Veldig fint! Sitt ned. Vil du ha noe a spise?
– Nei takk! Ikke sulten.
– Og en drink?
Jeg vil ikke nekte.Servitrisene tok raskt med meg et bestikk og et glass, og Alexander skjenket rodvin til meg. Han var en liten skallet mann med spisse trekk og ansiktet til en pen Svana-rev lignet faren hans. Men det rode haret – det var fargen fra Ingrids mor.
– Vel, fortell Harutyun. Som jeg har lagt merke til, har du kommet langveisfra og ikke alene, men med en kampanje.
Jeg begynte a fortelle hvem vi er og hvor vi er fra. Svan og faren lyttet oppmerksomt, men Ingrid var det ikke, og jeg skjonte at hun ikke forsto russisk godt. Bekreftelsen pa min gjetning var at Alexander noen ganger lente seg over til henne og forklarte det jeg allerede hadde sagt pa estisk.
– Mamma forstar darlig russisk.
– Det skjonte jeg allerede.
–Hun er faktisk norsk.
– Sa det var der du fikk det norske navnet ditt!
– Men pappa er russisk, selv om han bodde i Tallinn hele livet. Og etternavnet hans er russisk – Morozov.